Siden 1987 har navnet Hellraiser vært synonymt med den ekstra-dimensjonale skurken kjærlig omtalt av fansen som Pinhead, men valget om å gå all-in på franchisets viktigste antagonist var en feil.
I løpet av ti filmer har Pinhead gått fra den mystiske skurken i skyggene til en ensidig droppende hovedperson. Seriens synkende popularitet både med fans og kritikere kan klandres på ganske mange ting, men å gjøre Hellraiser alt om Pinhead er uten tvil en av dem.
Serieskaper Clive Barker omtalte ham bare “Lead Cenobite” og “Hell Priest” i det originale kildematerialet til filmene, men det var kallenavnet Pinhead, som ble myntet av make-up crewet på settet til den første film, som stakk. Navnet ble semi-offisielt kanon i Hellraiser III: Hell on Earth når demonen blir omtalt som sådan av helten Joey Summerskill.
Pinhead ble fokuspunktet i franchisen
Historien bak navnet skal ha gjort det klart at den opprinnelige hensikten aldri var å få karakteren til å bli midtpunktet i Hellraiser-serien. Produsenter visste at de var en pengene-produsent når fans ikke kunne få nok av Cenobite med negler i hodet etter at den første filmen kom ut. Dimensjonsfilmer var sikre på at de hadde en annen Jason Voorhees eller Freddy Krueger på hendene. Kulturelt var dimensjonen riktig. Det er vanskelig å argumentere for at Pinhead ikke er et av de mest gjenkjennelige ansiktene i redsel. Hvor studioet gikk galt var imidlertid ved ikke å forstå selve karakteren.
Hellraiser III var der Pinhead begynte å bli skrevet som en hovedrolle som så mange andre slashers, til tross for at han bare var på skjermen i den første filmen i under ti minutter. Den tredje filmen er ujevn, men den har sin fanbase. Etter det avtar franchisen. Det taler til talentet til Pinhead-skuespiller Doug Bradley at karakteren ble så populær til tross for at han hadde så lite skjermtid, selv om han hadde en større rolle i Hellbound: Hellraiser II.
Problemet er til syvende og sist dette: Pinhead er ikke den typiske skurken. Han er praktisk talt nøytral og mer en håndhever av en kosmisk kontrakt. Hvis noen tør rote med Hellraiser-puzzle-boksen når de forfølger sine forbudte gleder, kommer han og de andre Cenobittene for å samle. Pinhead var opprinnelig ment å fungere som en truende trussel i bakgrunnen, i stedet for å ta ledelsen. I den første filmen er Frank helt klart skurk mens kenobittene er en tredjepart som opptrer i sine egne interesser mens historien om Frank mot Kirsty utvikler seg. I Hellbound er Dr. Channard den viktigste antagonisten, og kjemper mot både hovedpersonen Kirsty Cotton og de hjemvendte Cenobittene, som igjen bare prøver å gjøre jobben sin.
Pinheads karakteriseringer er over alt fra den tredje filmen fremover. Først er han en klok sprekker som Freddy, deretter er han en hovedperson i både demon og menneskelige former. Den femte og sjette film, Inferno og Hellseeker, ble ikke opprinnelig skrevet som Hellraiser-filmer og skohåret Pinhead i. I Inferno er Pinhead en terapeut. Som det er gjort i andre skrekkfranchiser, tok Hellraiser-forfatterne tvilsomme avgjørelser.
Mens dårlige manus og kontantutstyr alle spilte store roller for å senke den samlede kvaliteten på Hellraiser-serien, betydde den totale bunglingen av Pinheads karakter, sammen med Doug Bradleys avgang, de eneste oppføringene som fortsatt er verdt å se på var de to første og muligens den tredje avhengig av hvor mye skrekkfans elsker Hellraiser-universet. Den taler til hvor ikonisk karakteren er, at han forblir så populær over tretti år etter debuten og forklarer hvorfor en omstart er planlagt.
