RIOT: Civil Unrest burde arrestere, fengslende selv. Ideen om en "riot simulator" alene er nok til å hente interessen til den mer politisk eventyrlystne gameren. Det gir imidlertid øyeblikkelig noen bekymringer med hensyn til utviklerne tilnærming til en vanskelig og nyansert emnemåte. Dessverre er RIOT så frustrerende fra et designperspektiv at bare de spillerne som er villige til å tåle timer denne buggy-simmen vil oppdage intensjonene eller meningen bak fortellingen.
Fra et lite team av skaper med base i Italia, er RIOT et globalt spill om global konflikt. Etter en vellykket runde med crowdfunding og en Alpha on Steam, er endelig full utgivelse her. Men med mindre en dag-lapp er rett rundt hjørnet, har spillet hatt liten forbedring i forhold til den første lanseringen. Det 2-D fysikkbaserte gameplayet er nesten latterlig dårlig, med bokstavelige mobber som beveger seg som amøber gjennom små stadier. Mangelen på noen tutorial for å forklare den forvirrende mekanikken skaper bare ytterligere kaos. Spillerne vil sannsynligvis bruke de første trinnene tankeløst på å prøve å fullføre mål uten å virkelig forstå hvilken innvirkning deres handlinger har på hendelsene som utspiller seg.
RIOT har to forskjellige tilnærminger til en kampanje: en tradisjonell "Story" -modus og en "Global" -modus. Hver av dem har mange nivåer og muligheten til å spille som både opprørere eller politi i beryktede konflikter gjennom historien. Det er det arabiske våropprøret på Tahrir-plassen og Keratea-opprøret i Hellas, blant andre. Nivåene leveres med unike opprørsopprørere, lovhåndhevelse og våpen. Målene for gruppene spenner fra å beskytte nøkkelmedlemmer til å ødelegge barrikader. Handlingen er veldig overflatenivå, og kommer omtrent like imponerende politisk som det siste Far Cry-spillet (det vil si ikke i det hele tatt).
Spillet er relativt lite på vold, med at politiet kaster tåregass for å spre publikum, noe som ofte gjør at opprørerne virker som de mer aggressive av de to partiene. Det er aldri en reell demonstrasjon av kraften til protest eller redsel som ofte følger disse massegruppene av sivil uro. Nivåene gir bare et kort avsnitt av kontekst om hendelsene som førte til opptøyene; absolutt ikke nok til å forstå alvoret i situasjonen. Fordi hvert nivå spiller ut mer eller mindre det samme, blir virkningen tapt.
RIOT har en versus-modus som er bedre uten å bli spilt. En spiller og deres venn befaler hver side (politi eller opprørere) og går inn i striden. Med den glitchy sanntidsmekanikken oppringt til en 10, er det vanskelig å ha det moro her. Det taler til et større problem med spillet der utviklerne ser ut til å ha lagt vekt på den realistiske bevegelsen til AI over en sammenhengende og unik tilnærming til å kontrollere dem. Alle handlinger føles som om de tar eoner til å begynne, og spesielle evner som å "rally" innledningsvis gir bare ekstra rop over den allerede turbulente spilllyden.
Å lage et spill om sivil uro var en vanskelig oppgave, et lite team fra Italia virker uforberedt på å ha taklet. Deres sluttprodukt føles ufullstendig, med buggy og sakte tempo gameplay og en kort historie som mangler samhold. Men kanskje RIOT: Civil Unrests største svakhet er at den mangler politisk bitt. For et spill med et så polariserende emne klør RIOT knapt i overflaten til hvorfor disse globale vanskeligheter oppstår og hva vi som folk kan gjøre for å jobbe mot fredelige løsninger.
Mer: Kingdom Hearts 3 Review
RIOT: Civil Unrest er ute nå på PS4, Nintendo Switch og Steam. Screen Rant ble utstyrt med en PS4-nedlastingskode for formålene med denne gjennomgangen.
