Ære og grov, som den skulle være, men ikke så morsom som den kunne vært.
Jeg gledet meg veldig til å se Slither. Det så ut som en av de "blinken på publikum" -skrekkflikkene, med sans for humor som finnes i skjelvinger og flotte spesialeffekter fra NON-CGI. Pluss at det spilte Nathan Fillion of Serenity, og jeg har blitt en stor fan av hans avslappede og litt sørlige skuespillerstil.
Nå misforstå meg ikke, jeg hater det ikke, jeg elsket det bare ikke.
Det var en flott kombinasjon av en monster / fremmede / zombie-film, og den vakte faktisk noen latter i høye øyeblikk, men samlet sett syntes jeg det bare var ok. Det var ikke stort nok til å generere morder til munn ("du må få se det"), og som sannsynligvis står for det ganske avgrensede billettkontoret. Det kan komme et løft i helgen hvis jungeltelegrafen er bra, men jeg vil ikke satse på det. Det er en bummer også, ettersom Fillion nå har vært i to filmer som hadde ganske gode forventninger som ikke ble oppfylt så langt som til kontoret.
Jeg sa i et tidligere innlegg at jeg trodde (basert på hva jeg hadde lest og sett den gangen) at Slither ville ende opp med å bli en "sovende" … at det ville tjene penger over tid, og det vil sannsynligvis ende opp med å bli en kult hit noen år gjort veien.
Videre til filmen …
Slither åpner med en mystisk meteor på vei mot Jorden, den er rettet mot en søvnig liten by. En veldig søvnig liten by der en betydelig del av innbyggerne ser ut til å være et resultat av at søskenbarn giftet seg. Vi blir introdusert for det som ser ut til å være de eneste to politifolkene i byen, med Nathan Fillion som spiller Bill Pardy, den nylig forfremkalte mannen som har ansvaret.
Meteoritten krasjer i skogen, og med et tips av hatten til The Blob åpner det seg sprekker som avslører noen sløve ting. Klipp til litt bakgrunn på nøkkelspillere i filmen inkludert ordfører Jack MacReady (spilt litt for over toppen av Gregg Henry), den alltid skumle Michael Rooker som spiller den rikeste fyren i byen (Grant Grant, nei, det er ikke en skrivefeil), 20 år eldre enn videregående skole han giftet seg for for 10 år eller så siden, og skjønnheten det gjelder: Elizabeth Banks (som Starla Grant).
Ordføreren er en stygg fyr som favorittordet er F-bomben. Nå må jeg innrømme de første par gangene han brukte det, jeg syntes det var ganske morsomt, men etter at jeg ikke vet det, 20. eller 30. gang syntes jeg den "morsomme" var ganske mye brukt opp. Han er en god gutt som IQ er omtrent 10 poeng høyere enn den gjennomsnittlige innbygger i byen (sett det til rundt 70), så jeg antar at han kvalifiserte ham til ordfører.
Grant virker som en ok fyr, men det ser ut som om ekteskapet hans har dratt litt sørover og at Starla higer etter noe mer. Som en tenåring hadde hun drømmer om å løpe bort til Hollywood for å bli en stjerne, men hun ble vendt tilbake til virkeligheten av en ung Bill Pardy. Hun er nå skolelærer og er ganske følelsesløs for livet.
Bill er en stand-up fyr, og smartere enn han slipper til (i hvert fall litt), og som har båret en lommelykt for Starla helt siden de var barn.
På et tidspunkt leder en frustrert Grant ut til en bar og møter en lokal floozie som han ikke har sett siden før hun hadde på seg en BH. Hun er gift (tror jeg) og har en baby hjemme, men det hindrer henne ikke i å uttrykke sine sanne følelser for ham. De blir beruset og drar ut i skogen, der de finner den slimete løypa som er etterlatt av skapningen som ankom meteoritten. En av dem (ok, det er Grant) blir selvfølgelig "smittet" i en metode som ligner en scene fra The Matrix.
Det er åpenbart at han deler bevisstheten sin med en romvesen, og etter hvert begynner kroppen å endre seg (til det verre, selvfølgelig). Når han kommer hjem den morgenen, har Starla fått en forandring i hjertet, og de elsker. Tilsynelatende har skapningen som bor i Grant aldri opplevd noe lignende før, og det preger psyken hans på en stor måte (som kommer inn i spillet senere).
Etter hvert er det tydelig at den trenger å reprodusere seg på noen måte, men den vil ikke skade Starla. Grant går av for å finne den nevnte floozien og fortsetter med å smitte henne med et par treverk som kommer ut av overkroppen hans og ser ut til å pumpe noe inn i henne. Til regissørens anerkjennelse klarte han å gjøre scenen grov, frastøtende og likevel morsom på samme tid.
Det ser også ut til at skapningen (og deretter floozien) er utrolig, skrubbsultne sulten, så han går på en drapssport av hunder, katter og storfe som skal brukes som mat. Han blir snart sett av Bill, og det blir tydelig at noe er oppe og byen er i fare. Dessverre er det begynnelsen på hjortejaktsesong, og akkurat som i Jaws ønsker ikke ordføreren å gjøre noe for å forstyrre handelen for byen.
En posse er satt sammen for å gå etter skapningen / tilskuddet (som ordføreren tviler på eksisterer) og de finner det. Den har blitt gradvis større og styggere, og på et tidspunkt lurte jeg på om de hyret opp makeup-fyren fra Freaked for å designe monsteret, da det påfallende likner en karakter fra den filmen. Et av medlemmene i posse blir drept nesten umiddelbart (ingen overraskelse der) på en veldig, um … interessant måte. Det var subtiliteten til effektene i den aktuelle scenen som fikk meg til å krumme litt.
Derfra finner de den transformerte floozien i en låve (klikk på bildet over for en større versjon, og det viste seg å være et av de morsommere utvekslingene i filmen. Det var på dette tidspunktet ting endelig fikk bevege seg, som var velkommen på grunn av det faktum at jeg trodde at filmen dratt mye frem til dette tidspunktet.
Jeg vil uansett ikke komme inn på for mange detaljer, men byen ender med å bli overkjørt av sneglene du sannsynligvis har sett i plakatene og reklamene. Folk ender opp med å oppføre seg som George Romero-versjonen av zombier, som var kult, og vi finner ut hva skapningens historie / motivasjon er.
Det er noen få pene overraskelser, mye glede og goo og innimellom vil du sannsynligvis le.
Til slutt skulle jeg ønske at de hadde trimmet filmen litt mer for å holde den i bevegelse i bedre tempo, og at de ikke melket F-ordet i bakken. Egentlig er det morsomt et par ganger, men etter hvert blir det bare gammelt.
Så det var morsomt, men ikke så morsomt som jeg hadde håpet.
