Wes Craven, en ruvende skikkelse i skrekkkino som gikk bort i går, forandret formen til amerikansk popkultur minst en gang i hvert tiår av hans arbeidsliv.
Hans tidlige skrekkfilmer åpnet igjen sårene som ble påført under Vietnam-krigen. Hans arbeid på 80-tallet kjempet en lang, symbolsk kamp mot Reagan-administrasjonens fryktklima. På 90-tallet brakte han en lekent dyster følelse av metahumor til kvisende filmer, hvor konvensjonene begynte å bli ossify. I de siste årene av karrieren la han stempelet på mange filmer som bar hans stilistiske og tematiske innflytelse, for ikke å snakke om tre nyinnspillinger av hans tidligere arbeid. Men han forble også aktiv som filmskaper i seg selv, selv regisserte det forfriskende Red Eye i en alder av 66 år.
Det er den sjeldne artisten som får påvirke det moderne amerikanske livet bare en gang i en karriere, men Wes Craven klarte å gjøre det om og om igjen, over fem tiår, stort sett innen rammen av den ubestridelige skrekksjangeren. Verden vil være et fattigere sted uten ham. Her er 5 Must See Wes Craven-filmer.
5 The Last House On The Left (1972)
En rå, visceral opplevelse, The Last House on Left er en av de mest formelt ambisiøse debutene på 1970-tallet. To unge kvinner (Sandra Cassell og Lucy Grantham) drar på jakt etter narkotika før en konsert og havner i kløppene til den rømte kriminelle (David Hess) og gjengen hans. Dagens eventyr blir raskt til krenkelser og drap. Det inhabil politiet fanger dem ikke, og det ser ut som om gjengen vil slippe unna
.inntil det er, får de foreldrene til et av sine unge ofre.
Historien er ikke noe bemerkelsesverdig (faktisk er det mer eller mindre en nyinnspilling av Ingmar Bergmans The Virgin Spring), men måten Craven spiller med redigering er revolusjonerende. Å blande seg fra politiets innsats - spilt for overdrevet tegneseriehjelp mens de kontinuerlig bøter forsøkene sine på å redde de unge jentene fra skade - med forbrytelsene - som blir fremstilt på en realistisk, utrolig brutal måte - skaper en enestående følelse av tonal whiplash. Dette er veldig mye Craven design.
Han forsøkte å spotte følelsen av å se amerikansk nyhetsdekning av Vietnam-krigen, komplett med kommersielle pauser og sitcoms etter timen. Last House on the Left satte scenen for en tid med upålitelige amerikanske skrekkfilmer.
4 The Hills Have Eyes (1977)
Craven fulgte opp sin uttalelse om Vietnamkrigen og medienes dekning av vold med den endelige uttalelsen om kjernefamilien. I The Hills Have Eyes er Carters på vei til Los Angeles i en stor bobil, men gjør feilen ved å stoppe for bensin i utkanten av ørkenen. Ledsageren (John Steadman) advarer dem om å holde seg på hovedveien, men Big Bob Carter (Russ Grieve) er ikke i ferd med å la noen yokel ødelegge familieferien hans.
Noen få minutter etter å ha tatt en vei, blåser dekkene på RV og Bob må gå tilbake til bensinstasjonen for å få hjelp, og etterlater familien sin midt i ørkennatten. Det han ikke vet, var det som skjedde med camperen hans. En familie med radioaktive kannibaler har sett på dem i det øyeblikket de kjørte til bensinstasjonen, og de har ingen intensjoner om å la Carters forlate.
Å slå en amerikansk familie fra Norman Rockwell-esque mot skadene i kjernefysisk testing er kanskje ikke veldig subtil, men The Hills Have Eyes trafikkerer ikke i halvtiltak. Når kannibalene tar på seg Carters, blir ingen fanger tatt av noen av sidene.
3 A Nightmare on Elm Street (1984)
Da det amerikanske folket tok turen tilbake til en epoke med overfladiske familieverdier (dette var epoken med Reagans "moralske flertall"), skjerpet Wes Craven knivene og forberedte seg på å tømme denne nasjonens hykleri. Med A Nightmare on Elm Street tok Craven's estetikk et stort sprang fremover for å matche hans skarpe manusforfatter.
Barneskolen Tina Gray (Amanda Wyss) har stadig drømmer der en dårlig arrete gal prøver å drepe henne. Når vennene hennes tilstår de samme visjonene og deretter begynner å slå opp døde under mistenkelige omstendigheter, lurer Tina på om mannen med brannskadene og den skjerpede skjærhansken står bak drapene. Et vakkert stykke marerittdrivstoff om farens synder, Elm Street ble et fenomen, og skurken sin, Freddy Krueger, har siden blitt et ikon, der han står inne for alle ting som gnager på det bevisstløse og går ujevn om natten.
2 The People Under The Trairs (1991)
Etter å ha fått vite at familien blir kastet ut, bryter en ung gutt (Brandon Adams) bosatt i South Central Los Angeles inn i utleierens hus sammen med noen venner. De håper å stjele noen av de hardt opptjente pengene de har gitt til de slurvete eiendomseierne i løpet av årene og forhindre at familien hans havner på gaten, men planene deres endret seg så snart de kommer i huset. Mr. og Mrs. Robeson (Everett McGill og Wendy Robie), de Reagan-inspirerte utleierne, er de siste etterkommerne av en lang rekke innavlate galninger, og de tar ikke vennlig inntrengere. Faktisk har de holdt barn i nabolaget under gulvbordene sine, i innvollene i hjemmet, i mange år nå.
People Under The Trairs forestiller seg frimodig den tidligere presidenten og hans kone som et par rasistiske, voldelige søsken- og S & M-entusiaster som åpent holder slaver i kjelleren. Kort sagt, det er Craven over alt. Mennesket under trappene er fryktløs radikalt, det siste blodige ordet om å sive ned økonomien.
1 Skrik (1996)
Akkurat da slasher-filmen (en undergruppe som Craven bidro til å popularisere med A Nightmare on Elm Street) begynte å bli foreldet på 90-tallet, bestemte Craven seg for å riste opp. Manusforfatter Kevin Williamson og Craven skapte en desidert postmoderne uttalelse om sjanger, en skrekkfilm som vet at det er en skrekkfilm.
Tenåringer blir myrdet over hele Woodsboro, CA, foran en telefonsamtale av en mann med en uhyggelig stemme som vil vite alt om skumle filmer. De overlevende må dermed bruke alt de har lært fra sine år på å se skrekkfilmer på VHS for å overgå drapsmannen. Slem, solid og skremmende, Skrik ble Craven nok en gang oppe ante og sørget for at det blotte minimum ikke lenger ville bli tolerert.
Skrekkfans var smartere enn mange regissører ga dem æren for, og Craven ønsket bedre for dem. Skrekkfilmer trengte sårt en transfusjon og hvem bedre enn mannen som hadde produsert noen av de mest uforglemmelige bilder og ideer. Han elsket skrekk og med Skrik ga han det en ny leiekontrakt på livet.
-
Craven vil bli savnet av mange grunner. Hvis du er en horror-fan, er sjansen stor for at han var en enorm tilstedeværelse i livet ditt, og en del av din oppvåkning til underverkene ved å skremme deg selv. Mange av hans mindre berømte filmer (Red Eye, New Nightmare og hans fantastiske segment inParis Je T'aime for å nevne noen) er mer enn verdt tiden din.
Hva er favorittene dine? Hva vil du huske om Wes Craven?
