Dessverre lever Ghost Rider opp til sin pre-release buzz: Kjedelig og grenser til ostete.
Som jeg hadde skrevet tidligere her på Screen Rant, gikk jeg inn til Ghost Rider uten noen forutinntatte forestillinger om karakteren, siden jeg aldri hadde lest tegneserien. Jeg var også mildt sagt optimistisk (basert på en av trailerne) om at det kunne vise seg å være i det minste bra, om ikke bra.
Jaja…
For de av dere som ikke er kjent med karakteren, er Ghost Rider faktisk Johnny Blaze (seriøst) som her blir spilt av Nicolas Cage. Jeg liker å se Cage på skjermen, selv om det er en "likhet" i forestillingene hans fra film til film som begynner å bli litt tynn på meg. Ikke noe personlig mot fyren, men han har en så særegen levering at det begynner å overskygge karakterene han spiller.
Ghost Rider åpner med en fortelling som forklarer hvordan djevelen på 1800-tallet gjorde en avtale med en mann om å bli hans "Ghost Rider": egentlig en dusørjeger for djevelen, og samlet inn sjeler som var bestemt til å bli fordømt. Det viser seg at det var en by med tusen mennesker som ble ødelagt av grådighet og ble utrolig onde. Den gang Ghost Rider gikk for å samle og endte med en kontrakt verdt alle 1000 av deres sjeler.
Av en eller annen grunn ville disse 1000 sjelene gjort djevelen utrolig mektig og gitt ham muligheten til å styre jorden eller noe sånt. Hvorfor bare 1 000 sjeler på en planet med milliarder eller vurderer antall sjeler djevelen antagelig allerede hadde ville utgjøre en slik forskjell, er utenfor meg. Uansett, denne Ghost Rider, som visste hva konsekvensene av overlevering av kontrakten ville være, avkreftet etter hans avtale og "overgå djevelen." Ryddig triks, det.
Så kutt til en mye yngre Johnny Blaze, som utfører motorsykkelstunts i omreisende karneval med faren. Johnny er forelsket i Roxanne, som vi ikke vet noe om utover det at hun virkelig er søt, elsker Johnny, og faren hennes flytter bort for å holde dem fra hverandre fordi Johnny ikke er god nok for henne. De bestemmer seg for å stikke av sammen, men det skjer selvfølgelig ikke.
Det viser seg at faren til Johnny er ekstremt syk, og at Mephistopheles (som tilsynelatende var "djevelen" i prologen og blir spilt av Peter Fonda) kommer rundt og tilbyr Johnny en avtale: Han vil kurere faren sin i bytte mot Johnny's soul. Neste dag er faren hans frisk som en okse, men å vite at Satan er irriterende, kan den gode nyheten ikke vare lenge.
Johnny fortsetter å være en motorsykkelstunt på Evel Knievel-nivå som rir superstjerne, som er besatt av den mørkere siden av religion og okkult. Akkurat når han tror han kommer til å få en sjanse til å begynne på nytt uten at det forestående onde kallet henger over hodet, dukker den store M opp for å ringe Johnny's markør på grunn. Som det skjer i denne typen filmer, ser det selvfølgelig ut til at det er en ung mann (kalt Blackheart) som ønsker å ta over ting som tror det er på tide at "gubben" går til side. Han vil ha den lenge tapte 1000 sjelekontrakten og har med seg demoner som representerer jord, luft og vann. Jeg antar at "ild" allerede er tatt av Ghost Rider.
Det følger kamper, gode seirer over det onde, yadda yadda yadda.
Hva er litt kult: Den første transformasjonen av Johnny Blaze til Ghost Rider, huggeren, ser på ham ri og rive opp omgivelsene. Sam Elliot gir en kort opptreden som en vaktmester på kirkegården der kontrakten ligger. Igjen, Elliot er en annen karakter jeg liker, men det føltes som om han kanaliserte Kris Kristofferson fra Blade her. Åh, og Eva Mendes som spiller kjærlighetsinteressen er selvfølgelig veldig varmt.
Hva er ikke kult: Det burde ikke vært, men jeg syntes filmen var utrolig kjedelig. Du kjenner følelsen, du sitter der og ser på filmen, og plutselig blir du akutt klar over tidens gang. "Hvor lenge har dette holdt på så langt?" "Hvor mye lenger tid må det gå?" "NÅR vil det være slutt?" Jeg hater virkelig når det skjer. Det virket også som at regissøren virkelig prøvde å gå med et "gammelt vestlig" motiv. Det var skudd som åpenbart prøvde å etterligne gamle vestlige, som nærbilder av øynene til den gode fyren og skurkene som vender mot og andre små berøringer. Dessverre, når den ble kombinert med musikken, kom den over som ostete og fikk meg til å le.
Og så er det CGI. Mer enn noe det minnet meg om den forferdelige filmen Van Helsing. De korte glimtene fra Blackheart og Mephistopheles demon side så ut som spøkelseseffekten fra Disney-turen "The Haunted Mansion." Det så ut som en 2-D projeksjon på skuespillerens ansikt. Det var en klar PG-13 skrekkeffekt, ikke så skummel til ikke å lure de mange 4-åringene i publikum (som det ikke gjorde), men så "rene" ut til å virke helt falske.
Jeg hater ikke Ghost Rider, men likte det heller ikke. Mer enn noe gikk jeg bort med en følelse av likegyldighet.
