Regissør Daniel Stamm er ikke fremmed for den faux-dokumentariske stilen til filmskaping. Faktisk er hans faux-dokumentariske drama A Necessary Death i stor grad grunnen til at han ble tappet for å regissere The Last Exorcism. Vi satte oss ned for å snakke om fordelene og mulige fallgruvene med denne filmskapingsstilen, hans metoder for å oppnå fremragende forestillinger, The Last Exorcism's kontroversielle avslutning og dobbeltledd ledende damer.
Screen Rant: Du har snakket om noe av appellen til dokumentarstilen, i form av å skape en større følelse av intimitet hos publikum. Du har sagt at en fordel med denne stilen er at kameraet står inne for publikum, og faktisk tvinger dem til handlingen. Med tanke på at denne filmen velger en dokumentarisk / funnet opptak, hvorfor valgte du (selv om Nathan Barr er flott) å score filmen?
Daniel Stamm: Jeg tror du må skille den intellektuelle tilnærmingen som selvfølgelig vil si; ingen musikk i det hele tatt, og vi er fanatiske av den ene kameravinkelen som jeg var i begynnelsen. Jeg sa om vi har det
[STORE SPOILER ALERT]
Demonen som kom ut av brannen kameramannen ville ikke si, 'Jeg lurer på hva Cotton ville synes om det.' Han ville bli på den jævla demon.
[END SPOILERS]
Spoiler-fri oversettelse: Hvis kameraet er fokusert på et bestemt område, ville det ikke se ut for å se hva skuespillerne tenker om handlingen i det området, det vil holde fokus på det som skjer der.
DS: Men så hadde vi at vi mistet hovedpersonen vår i minutter og at vi mistet forbindelsen til helten i filmen. Så vi har faktisk skutt de handlingsskuddene på nytt. Så det var den typen intellektuell tilnærming kontra den emosjonelle tilnærmingen og den emosjonelle intensjonen til scenen. Da vi måtte ta en beslutning om å gå etter den intellektuelle eller den emosjonelle tilnærmingen, gikk vi for den emosjonelle. Det samme gjelder musikken. Uten musikk i en gru, mangler det faktisk en så stor del. Jeg vil heller miste den lille delen av publikum som kommer til å bli fornærmet fordi en dokumentar ikke skal ha musikk enn den store delen av publikum som den slags gir seg over til scenen. Og faktisk blir de fleste dokumentarer scoret. Og Nathan er så subtil med poengsummen at jeg føler at det er en balanse mellom ikke å være invasiv, men samtidig være så effektiv som mulig.
SR: Er det en begrensning av en tradisjonell dokumentarstil? At du kan bli fanget i noen av disse reglene eller begrensningene?
DS: Det er ikke en begrensning, men det er en balansegang å streike, og du vil fremmedgjøre noen mennesker på noen sider av spekteret. Fordi de ønsker en fullstendig funnet opptak. Men da skal det heller ikke være noen redigering. Og hvis vi hadde et fullstendig funnet opptak, uten redigering, ville vi ha en tjuefire timers film, og det fungerer ikke egentlig. Og du ville bare ha ett kamera og en vinkel. I en konvensjonell film har du alle disse forskjellige vinklene, og du kan vise publikum alt du vil vise dem. Og du kan få mange ting til å skje i redigeringen, spesielt i en skrekkfilm. Og her må du få det til å fungere i kamera - som kanskje er den største begrensningen.
SR: Hvor lang tid tok det å skyte, og hvor mange timer med opptak hadde du? Du nevner at du noen ganger ville tatt så mange som tjue tar.
DS: Hvor sa jeg det?
SR: Jeg leste pressesettet - jeg er forberedt! (Ler).
DS: Ah ja! Jeg burde lese pressesettet!
SR: Det burde du! Det er en god lesning.
DS: Det fine med den stilen er at du ikke venter på belysning; du vet at du ikke venter på at kranen kommer, slik at du virkelig kan konsentrere deg om skuespillerne, og du har hele tiden i verden til å eksperimentere. Så hvis du vil gjøre 20 tar, kan du gjøre 20 tar.
Stamm brukte denne teknikken for å skyve skuespillerne forbi grensene for sitt eget sinn, forbi punktet med apati i levering og helt til det punktet hvor "raseri setter seg inn." På dette stedet fant de en instinktiv respons fra et sted med sannhet i samsvar med karakterene deres. I tillegg til flere inkluderer Stamm en sunn improvisasjonsmengde som forberedelse for skuespillerne. Noen av dem gjorde det som noen av filmens største øyeblikk. "Bananbrød" -prekenen vil virke for mange som en foretrukket scene.
Dette er en film som tilbyr noen enestående forestillinger; hver og en griper i seg selv. Jeg ble absolutt tatt og fascinert av karakteren til Cotton Marcus som begynte med introduksjonen hans i første kvartal av filmen. Caleb Jones ga meg fysiske frysninger som Caleb Sweetzer. En følbar følelse av fare omgir ham og man aner ikke hva han kan gjøre videre. Han gir oss en følelse av at han var en komplett strømførende ledning. Ashley Bells rekkevidde og fysiske karakter er forbløffende. Så det kan ikke være noen tvil om at Stamms prosess er effektiv.
SR: Så hvor mange dager har du skutt?
DS: 24 dager.
SR: Hvor mange timer med opptak tok du?
DS: Jeg aner ikke, men det var mye. For på en konvensjonell film ville du bare ha kjørt noen minutter om dagen, og vi hadde sannsynligvis hatt den i fire til seks timer.
24 x 5 = 120. Så det er en god del opptak.
SR: Det er nevnt at du gjorde en god del improvisasjon. Skapte det noen problemer i redigeringsrommet?
DS: Oftest i repetisjoner gikk vi bort fra manuset, men ville komme tilbake til det. Men det er sant at i den ene ta til den neste er mye mer forskjellige enn de ville være i en mer konvensjonell film. Men det er flott fordi du har alt dette opptaket - du vet at du kan redigere veien ut av ting fordi du har alt dette flotte materialet.
Alle som har sett plakaten for denne filmen har sett tankene bøye seg tilbake bøyes som hovedrolleinnehaveren Ashley Bell utfører. Den virkelige sjokkeren er at det absolutt ikke brukes noen CGI for å forbedre ytelsen hennes.
SR: Jeg må spørre, hvordan i all verden forvandlet Ashley kroppen hennes slik?
DS: Hun er dobbeltledd; hun kan trekke ut skulderen sånn. Som jeg ikke en gang visste at hun kunne. Det er ikke derfor jeg kastet henne.
SR: Ja, jeg hadde tenkt å spørre om det var en del av castingprosessen.
DS: Jeg kastet henne fordi vi gjorde en improvisert eksorsisme i auditionene og hun var så uhyggelig. Jeg har dette trikset som jeg er veldig stolt av, og jeg tror det kommer til å gå ned i kinohistorien. Jeg sitter på venterommet på en audition og later som om jeg er en annen skuespiller som holder på audition og snakker med menneskene som kommer inn før de vet at jeg er regissøren. Så jeg har virkelig en veldig god følelse av hvem de er som person, før de selv kommer inn i rommet. Hun var den søteste mykeste, flinkeste jenta. Og da hun utførte eksorcismen, gikk hun oppover veggene - folk var redde som "hva faen skjer", og det var akkurat det vi trengte - den energien og det mørket. Og det er derfor jeg kastet henne.
Og så to dager før vi faktisk skjøt eksorcismescenen (som ble skrevet helt annerledes enn det du så); Jeg spurte henne om hun hadde noen ideer, noe hun ville prøve ut. Hun sa i hotellobbyen 'hvorfor gjør jeg ikke dette?' og hun bøyde seg slik bakover. Og jeg sa at du blir som du er, jeg skal skrive om hele scenen, og vi kommer til å basere scenen rundt det.
SR: Hvordan ble det skrevet annerledes opprinnelig?
[SPOILERE PÅ FILMENS SLUTT]
DS: Det var mye mer dialog, det var mye mer slags sjakkspill som begge hadde veldig like. Nå er det mye mer Ashley ringer skuddene og ham reagerer på demonen.
SR: Hva tar du for å avslutte filmen?
DS: Det er ingen ting å ta med meg på slutten, for i grunn det vi sier at vi gir deg en film på nitti minutter, og så skal vi fortelle deg om troen er sann eller ikke? Jeg kan ikke si det, det ville være det mest arrogante i verden å gjøre. Så det er litt viktig at vi har en åpen slutt. Du vet at vi har en karakter som ikke trodde på Gud, og nå som helvete faktisk åpner seg foran ham tror han endelig på Gud - men er det tro? Vil du virkelig se en demon foran deg og tro på Gud? Det er egentlig ikke tro. Så når han går mot demonen og ber Gud om hjelp, vil jeg ikke vise resultatet av det fordi jeg ikke vet om Gud ville hjelpe ham eller om Gud vil si det; "Du vet hva du ikke trodde på meg før, så du takler det selv." Det er litt viktig at avslutningen er så åpen som den er akkurat nå, og at det ikke er noe av meg. Fraværet av å ta regissøren og forfatteren er veldig viktig når det gjelder spørsmål.
[END SPOILERS]
SR: Hva er ditt personlige syn på tro?
DS: Vel, jeg ble ikke oppdratt som troende. Men når jeg blir eldre, skjer det så mye ting som ikke gir mening for meg på noen annen måte
Så jeg er ikke der ennå som jeg vil si at jeg tror. Men jeg er ikke så militant en ateist lenger. Jeg tror jeg er mer
Jeg byttet fra ateisme til agnostisisme.
SR: Så holder du et åpent sinn?
DS: Ja.
Se etter et ekstra stykke der filmskaperne diskuterer sine forskjellige synspunkter på filmens sentrale temaer, så vel som den overraskende avslutningen. Produsentene Eli Roth og Eric Newman, og hovedrolleinnehaverne Patrick Fabian og Ashley Bell veier alle inn.
Følg meg på Twitter @ jrothc og Screen Rant @screenrant
