Red Riding er en trilogi av filmer basert på en kvartett av romaner av David Peace. Bøkene (og filmene) er fiksjonaliserte beretninger om etterforskningen av Yorkshire Ripper, en brutal seriemorder som forfulgte Yorkshire-området i England på 1970- og 1980-tallet.
Screen Rant var til stede ved lanseringen av filmene i London og intervjuet forfatter Tony Grisoni (Tideland og Fear and Loathing In Las Vegas) sammen med forskjellige andre britiske bloggere.
Dette er del en av et tredelt Screen Rant-intervju med Tony Grisoni. Du finner del 2 her og del 3 her.
Hvordan binder de tre filmene (1974, 1980 og 1983) seg sammen?
Tre film i full lengde, de fungerer slik at 1983 går igjen i 1974, og du ser ting fra et litt annet perspektiv, og deretter er den midterste, 1980, på bakgrunn av Yorkshire Ripper, men karakterene ruller hele veien gjennom de tre.
Den originale ideen til romanene, er det i grunnen fiksjon rundt en sann hendelse? Romanene var en kvartett, 1974, 1977, 1980, 1983, og det David Peace snakker om, sier han at det er skjønnlitteratur revet ut av fakta.
Det er fire bøker og tre filmer. Var det ideen din? Nei, det begynte at vi skulle lage alle fire og jeg skrev alle fire, men filmskaping er kapitalintensiv og vi hadde ikke nok penger til å gjøre alle fire, og vi hadde da et valg, vi kunne ha gjort fire, men fått dem til alt kortere, og vi måtte snakke om det, men jeg er så glad for at det ikke gikk slik.
Disse historiene handler ikke bare om politiet og ranerne. Hadde vi gjort dem kortere, ville det tvunget oss til en vaghet i fortellingen, og du ville ikke hatt sjanse til å få disse utrolige atmosfæriske øyeblikkene som David Peace skrev i bøkene som vi prøvde å speile i filmene. Så det så ut til å være mer fornuftig å lage tre, og så et spørsmål om hvordan gjør du det? Tar du et par i stykker og mater dem inn i de andre, men til slutt bestemte jeg meg for å bare droppe 1977 rent. Altså, av en rekke grunner. Den ene er at de andre så ut til å fungere veldig bra som en trilogi, og den andre tingen er at det etterlater '77 urørt og muligens kan vi gå tilbake og lage den. Det er det jeg håper.
Jeg la merke til fra hver se på at hver film ser ut til å være politi kontra journalister, deretter politi versus politi og deretter politi versus folk. Er det noe du planla, eller var det i de originale bøkene?
Først av alt var det ikke som å skrive et originalt stykke der du, for eksempel hvis jeg satte det i boksesamfunnet, ville jeg besøke en mengde boksere der boksere henger med og snakker med dem. Dette er tilpasning - Jeg stolte på disse bøkene, og jeg stolte på Davids forfatterskap, og så behandlet jeg dem som sannheten. Hva var der jeg tok og så måtte du bearbeide det til et manus. Det som skjer i 1974, er absolutt det. Det er for eksempel litt mer sammensatt i '74. Du er sammen med en journalist, en ung journalist, og det er ikke helt som journalister mot politiet. Det er en bestemt journalist. Han er en ung fyr. Han er en typisk film noir-helt - han er libidinøs, han er lat, han er egoistisk, en selvbesatt ung mann. Hva som skjer med ham, han starter med å bare være ute for seg selv, men så har han denne tingen ved at han må vite hva som skjedde, han trenger å vite sannhet, og så går han lenger og lenger ned på den veien og til slutt blir det et punkt der han trenger å vite sannheten mer enn noe annet - mer enn sin egen sikkerhet eller noe. Så han endrer seg på samme måte som det går. Absolutt, han er oppe mot politiet.
Den andre er veldig politiet etterforsker sine egne. Peter Hunter er på en hjemmekontorsetterforskning som han må holde skjult, og han etterforsker korrupt politi, og som det ble sagt i det klippet "Hvor dypt går råtta?"
Den tredje er egentlig ikke det, filmen er en tohåndsmann. Du har to hovedpersoner. Du har fått Jobson, Morris Jobson, en politimann, som har gått sammen med korrupsjon hele veien gjennom og endelig har nådd et punkt hvor han skal gjøre det han burde ha gjort for lenge siden, som ni år før, så det er forløsende på mange måter den endelige. Så har du John Piggot. Jeg liker karakteren hans, han er fantastisk motbydelig. Han er en skadet mann. En elendig advokat, men igjen, han vil vite hva som egentlig skjedde. Og igjen føler han seg ikke helt opp til å være en mester, det er det han blir. Det er et langt svar på spørsmålet ditt.
Saken med Davids fiksjon og disse filmene vi lagde er at de er ganske sammensatte stykker. Det er ikke bra og dårlig. Det er mer som det er der ute. Det er alle disse forskjellige nivåene på godt og vondt, det er ikke som at de ikke er tegneseriehelter. De er frakturerte mennesker. De er litt mer som deg og meg. Jeg håper.
Hvordan tror du det vil gå ned i Nord- og Sør-England? Hvor tegner du streken? Jeg tror det handler om West Yorkshire. Jeg tror West Yorkshire vil ha glede av det. Jeg håper de gjør det. Det tror jeg de vil. Som du kan høre er jeg ikke en mann i Yorkshire. Bare for å feilsitere antagelig David Peace igjen, gir han mye mening av den mannen. Han var født og oppdrettet i Yorkshire, selv om han skrev disse fra Tokyo. Det er litt James Joyce er det ikke - å skrive noe som er så i hjertet ditt fra eksil. Han har et veldig sammensatt forhold til det området, men han mener, og jeg er enig med ham, at bestemte forbrytelser skjer spesielt steder for bestemte mennesker. Det er av en grunn og 70- og 80-tallet, Yorkshire på 70- og 80-tallet var et fiendtlig sted. Storbritannia var et ganske fiendtlig sted, og han vil si at det området i den perioden var et fiendtlig sted spesielt for kvinner. Det er en Yorkshire-mann som snakker, men jeg er enig med ham. Jeg sier det om Yorkshire, men jeg kunne gjøre det for London eller hvor som helst ellers.
Tror du at Life on Mars fans vil like det på grunn av utseendet til det? Det er vel en periode-film, men det er noen få tenner til i denne! Jeg tror noe av det interessante når jeg ser mange kutt av disse, og når jeg sitter og ser på dem, glemmer jeg faktisk perioden. Jeg følger dramaene og følger karakterene.
Noe av det spennende for meg å skrive og deretter se skrivingen fullført av skuespillerne og regissørene, og alt er at du har tre film i full lengde, tre forskjellige regissører, tre forskjellige stiler, så hva følger du? Du følger karakterene, og det er en virkelig glede. Når du ser Borris Jobson, hvordan han endrer seg. Det er en ung mann som heter BJ som starter som en tullete liten leie gutt og som ender opp en sønn av Yorkshire og en helt, og det er en vakker vei for ham. Så du følger disse menneskene og måten vi strukturerte filmene speilet på hvordan romanene var strukturert, slik at hovedpersonen din bøyer seg ut, men de mer mindre karakterene du har blitt kjent med litt, kommer da til syne i den neste og så det er som stafettpassering. Jeg tror det er grunnen til at du skal følge med på for å finne ut hva som skjer med disse menneskene, og hvorfor ting skjer med dem. Jeg håper det er så interessant og så involverende at du ikke vil se på hvor store lapellene er.
Klikk her for del 2 av intervjuet vårt med Fear and Loathing In Las Vegas-forfatter Tony Grisoni.
