For sin birolle som Louis the Dauphin i David Michôds The King, har Robert Pattinson gjort et interessant valg med sin aksent. I årene etter hans tid i Twilight-sagaen har Pattinson blitt en av de mest interessante og uforutsigbare skuespillerne i sin generasjon. Pattinson tok på seg deler i indiedramaer av berømte forfattere som Claire Denis og David Cronenberg, remolded hans offentlige bilde fra glitrende hjertesukk til elskling av eksperimentell kino. Han gjør nå et hopp tilbake i mainstream med Christopher Nolans Tenet og, selvfølgelig, The Batman, men før han kommer dit, har han dukket opp i Netflix-dramaet The King.
Fortsett å bla for å fortsette å lese. Klikk på knappen nedenfor for å starte denne artikkelen i rask visning.
Start nå
Basert på Henry IV- og V-historiens skuespill av Shakespeare, bruker David Michôds historiske film ikke Bard-dialogen, men følger den samme fortellingen om uten tvil hans mest ikoniske historietitler. Timothée Chalamet spiller den skremmende prinsen Hal gjennom sin oppstigning til den engelske tronen som Henry V og hans seirende ledelse mot franske tropper i slaget ved Agincourt. Pattinson har hovedrollen som Louis, hertugen av Guyenne, dauphin - en sønn av kong Charles VI av Frankrike og dronning Isabel. Pattinson har aldri vært en som spilte det trygt med sine roller. Han er ikke fullt så bonkers i The King, selv om det absolutt er en veldig merkelig forestilling seere kanskje ikke forventer å se i det som ellers er et standardhistorisk drama, spesielt med tanke på dens tone. Det mest bemerkelsesverdige aspektet ved denne forestillingen er aksenten hans, som bare kan beskrives som herlig latterlig.
Pattinson har absolutt tatt et veldig spesifikt valg med den franske aksenten han bruker for delen av Dauphin. Det er, for å si det skikkelig, skandaløst fransk på en måte som grenser til parodi. Noen har sammenlignet det med inspektør Clouseau, mens andre, som bemerker det lange blonde håret og petulantpouten Pattinson utstillinger i rollen, har trukket paralleller med den beryktede sprø tyske skuespilleren Klaus Kinski. En annen ting som kommer til seernes sinn, er kokk Louis i The Little Mermaid. Hvis Pattinson hadde brutt ut i en gjengivelse av "Les Poissons", ville det ikke vært noen overraskelse. Hans Dauphin er en fop som er vant til å få sin egen vei og en uten ønske om å slenge den i gjørmete felt med vanlige.
Det er en passende aksent for resten av forestillingen. Pattinson er den viktigste motstanderen av Chalamet's Hal, men han dukker ikke opp i The King før en times tid til løpetiden på 140 minutter. Han er nesten som en pantomime-skurk i noen scener, ler og gleder seg over sin pompositet, glad for å få publikum til å boo på ham. Dauphin bruker mye tid på å sitte i en forseggjort utskåret trestol og glatte og være en påkostet bølle, og han er lett den anstendige grunnen til å se filmen. Pattinsons opptreden er uten tvil det mest shakespeariske elementet i en film som ellers virker opptatt av å strippe materialet fra den teatraliske storheten.
Hvis ikke annet, viser aksenten Pattinsons vilje til å gå langt utover de oppfattede grensene for fornuftig og tradisjonelt dramatisk skuespill, selv om ingen andre i hans rollebesetning følger etter. 2019 har vært en flott påminnelse om Pattinsons rekkevidde og fascinerende uforutsigbarhet som skuespiller, og det er noe som bør feires. Med The King stjeler Robert Pattinson scenen nok en gang.
