For å sette i gang Halloween-sesongen, tar regissør Adam Green og skrekkstjernene Kane Hodder (fredag den 13.) og Tony Todd (Candyman) publikum med på et throwback-spenningsritt med den nye slasher-filmen Hatchet II. Filmen, som er en oppfølger til 2006-filmen Hatchet, følger den morderiske utbredelsen av en berserk halvmann, halvmyrd skapning fra Bayou ved navn Victor Crowley.
Nylig var Tony Todd, som spiller rollefiguren Zombie i både Hatchet og Hatchet II, i byen for en presseturné til støtte for filmen. I løpet av det korte oppholdet hadde jeg sjansen til å sette meg ned med Mr. Todd og snakke om karakteren hans, hans tanker om tilstanden til skrekkfilmsjangeren, og hvorfor han synes at å se Hatchet II kunne føre til et ganske stort drikkespill.
Jeg har alltid vært en stor fan av Tony Todd, både i skrekkrollene og i hans mangfoldige TV-karriere (som inkluderer opptredener på 24, Star Trek og mange andre show), så dette intervjuet var veldig gøy for meg personlig. Sjekk ut transkripsjonen min av chatten vår nedenfor.
Screen Rant: Er Hatchet II like morsom som Hatchet var å filme?
Tony Todd: Jeg tror det. Men Hatchet hadde jeg bare en dag på. Du vet, en scene, som jeg hadde det gøy å gjøre. Jeg likte å se på den. I Hatchet II starter alt på toppen. Og Adam Green har en så smittsom glede over det han gjør at han ikke kan la være å smitte smittet til alle. Jeg mener det er det jeg virkelig liker med ham, han er ikke sløv.
Jeg har jobbet med regissører som har gjort det for mye, spesielt på TV, du vet, "greit vi har det, la oss gå videre, neste oppsett." "Hva med, vi kan kanskje undersøke?" "Mmm … nei, la oss gå." Han er ikke sånn, og han elsker virkelig sjangeren sin og det tror jeg viser.
SR: Karakteren din har utvidet seg mye mer for Hatchet II, så fortell meg hva er pastoren opp til i Hatchet II?
TT: Da jeg godtok rollen første gang, aksepterte jeg den under forutsetning av at hvis filmen ble laget alle ting, ville rollen bli større i den andre - ellers hvorfor gjøre det? Så han forsikret meg om det. En ting jeg beundrer ved ham er at han er en mann av sitt ord, vet du? Noe som dessverre er en sjeldenhet i Hollywood.
Pastor Zombie er en rar fyr, fordi du vet som du nevnte tidlig at det ikke engang er hans virkelige navn. Hans navn er Clive Washington. Han er en charlatan, han er en selger, han er bare ett skritt fra å være en bruktbilselger. Og han tjener ganske godt på å selge turisme, selge pyntegjenstander. Men jeg tror han har gjort det så lenge at han faktisk tror på sin egen hype. Som kan være, slags interessant sardonisk humoristisk, til tross for de alvorlige tingene som skjer. Og også han er historiefortelleren. Jeg er fyren som må fortelle utstillingen, som forhåpentligvis gjør jeg på en måte som ikke er for kjedelig.
SR: Ja, jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for det.
TT: Det håper jeg ikke, men det var min bekymring. Hele historien om Victor Crowley [og hans opprinnelse] var på slutten av dagen, og vi var på lydscenen, og Adam skrudde lysene, og han sier dette er historien som han pleide å drømme opp da han var en liten gutt på leiren. Jeg vet ikke om det var guttespeidere eller hva som helst. Han sier at vi skal gjøre det sånn.
Og det som var rart, er det at ingen forlot scenen. Jeg hadde DP der, jeg hadde kameraoperatøren der. Danielle [Harris, som overtok rollen som Marybeth for filmen] var fortsatt der. Garderobeperson. De ble alle … Og så, jeg tror kvaliteten på det kom igjennom, vet du i løpet av redigering.
Og Adam var så begeistret. Han la seg på ryggen som en liten emasculert kakerlakk, vet du? Han kommer til å si 'ja, det er det jeg drømte om' siden han var 8 år, eller 12 år gammel, vet du. Så øyeblikk som det sier: "Ok, dette er det du gjør dette for."
SR: Jeg tror at det jeg liker med ham [Adam Green] er at han velger å bruke praktiske effekter i denne filmen.
TT: Absolutt. Det er det som får denne filmen til å fungere. Og alle som ser det som vet noe eksternt om filmprosessen, vet at dette ikke er CGI … vet at dette er old school, sett dem opp. Og jeg tror det er grunnen til at hvert drap trumfer det siste, vet du. Og etter å ha sett det to ganger i en offentlig setting, første gang i London, med 1600 mennesker som bare skrek som om de var på en berg-og-dal-bane - og det var ikke en midnattsvisning, det var en sju-tiden-visning - det var da jeg virkelig fikk at "Wow, om ikke annet, dette vil være en tradisjonell ølbong-film i årene fremover."
[Latter]
TT: Og det kan være hvor mange ganger luka treffer, eller hvor mange dumme mennesker som gjør dumme ting …
SR: Vi kommer til å skrive ned reglene for dette spillet akkurat nå: "Tony Todds regler til Hatchet II-drikking."
TT: Det blir synonymt. Jeg sier deg at du skal ønske at du ikke hadde drukket, mot slutten av det.
SR: Jeg kan tenke meg det.
[Latter]
SR: Hvis du selv er en fan av sjangeren, hva synes du om filmer som ikke er slags slasher drevet, er bare mer fokusert på selve volden - de såkalte 'Torture Porn' -filmene som Hostel?
TT: Ja, jeg synes de er farligere på en merkelig måte. Fordi det ikke er rom for avgift i disse. De er bare rett opp, du vet, slags drapsmetoder. Du vet hva jeg mener. Men jeg tror det også er en refleksjon rundt samfunnet og ikke nødvendigvis filmskaperne. Jeg tror ikke filmskaperne ville gjort det hvis de ikke trodde det var et marked for det. Jeg husker at jeg nylig, for et par år siden, hadde et møte med et selskap, jeg vil ikke nevne hvem de er, men jeg hadde en god idé om noe, og de lyttet til meg, og på slutten sa de: "Tony hva vi er interessert i, hva vi vil, er tenåringsspenningsfilmer. Det er det vi ønsker. " Jeg sa: "Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive det." Det har jeg virkelig ikke. Jeg kunne. Jeg kunne dash det av. Men jeg vet ikke om jeg vil, vet du hva jeg mener? Du trenger et barn.
[Latter]
Du trenger et barn som kjenner og forstår, du vet, barn som er fanget i et lysthus som blir slaktet. Skjønt, jeg burde bite tunga, fordi jeg gjør meg klar til å gjøre Final Destination 5.
SR: Jeg holdt på å spørre om endelig destinasjon.
TT: Jeg er en skuespiller som kan leies [latter], og jeg må ta denne jobben, stole på meg. Fordi det gir meg altfor mye, for det, og jeg kan leve med det.
SR: Vel, du vet, jeg er faktisk glad for å høre at du kommer tilbake til Final Destination 5 -
TT: Ja, det er jeg også. [Latter]
SR: - fordi jeg virkelig likte Final Destination, den første filmen. Den aller første filmen var smart, hadde et flott manus, og du hadde faktisk din rolle som ga den et overnaturlig truende element.
TT: Men jeg var også utstillingsfaren i det også.
SR: Ja, det er sant.
TT: Men jeg hadde en skalpell og husmannsverktøy i hendene, så det gjorde ham på den måten. Noen, et annet selskap som skal forbli navnløst, hadde jeg et møte med sa at hva filmen var, så vel som et par andre, jeg kan ikke huske hva han sa, var et Tony Todd-øyeblikk, uansett hva det er. Du ser, du ser denne fyren, og du vet at han kommer til å gjøre noe som er, du vet, manisk uhyggelig eller hva som helst.
SR: Så er karakteren i Final Destination 5 den samme karakteren fra Final Destination?
TT: Ja, det er Bludworth, bare denne gangen ser du ham tre ganger. Jeg vet at jeg kan fortelle deg den første, det er en ordre om hva som skjer på slutten, men de første 20 minuttene er på en hengebro.
SR: Å, greit nok.
TT: 20 minutter.
SR: Wow, jeg mener, filmen kan ikke være mer enn 90 minutter antar jeg. 20 minutter på åpningskatastrofen?
[Latter]
TT: Fordi det er en ganske katastrofe.
SR: Vel, de blir stadig mer intense ser det ut til. Ikke sant? Du må.
TT: Jeg tror folk blir mer og mer - dessverre - forårsaket av vold. Mennesker er som, mindre følsomme for ting de burde våkne opp med. Skrekkfilmen som jeg til slutt vil lage, vil være nærmere Rosemary's Baby-venen. Ikke nødvendigvis den samme sataniske tingen, men noe som kommer under huden din, virkelig. Jeg vil ikke at du forlater latter, jeg vil la deg riste. Det for meg er - som da du først så Night of the Living Dead originalen, og du ikke visste, det var et øyeblikk der "at dette kunne være ekte." Det for meg er ekte skrekk.
1 2
